torsdag 6. juni 2013

Å bli gammal



Eg gler meg til eg blir gammal.

Ikkje 68 år, eller 76, men 92. Eller 103. Skikkeleg gammal, altså. Så gammal at alderen min i seg sjølv er eit fullgodt samtaleemne.

– Eg er toognitti år, kan eg opne ein kvar ny samtale med. Og vips, er praten er i gang. 

– Og eg har sju barnebarn, kan eg halde fram, som om det er noko til bragd. Men er ein gammal nok, er det meste ei bragd. Og verdt å fortelle. Det skal bli godt å bli gammal. Skikkeleg gammal.

Eg ser heilt klart andre fordelar og. Er ein skikkeleg gammal kan ein gjere som ein vil. For ikkje å gløyme seie kva ein vil.  Det er som om skikkeleg gamle folk lever i ein parallell eksistens der alt er lov og dei ikkje kan bli stilt til ansvars for noko. 

Rett som det er går dei over streken, og det blir i verste fall ei god historie ein kan le av i ettertid. 

Bestemora mi møtte ein buddhistisk tamil, og presterte å kalle Buddha for ein forbaska treskalle. Han ville kjøpe huset hennar, og var på omsyning.

Tamilen, altså. 

I dag er dette ei av mine favoritthistorier. Alle eg fortel det til, ler godt. Bestemora mi er rett og slett politisk ukorrekt. Ho blir 90 i august. Då skal ho på cruise i Middelhavet. Ned til degosane, som ho seier.

Eg kan strengt talt halde fram i ei evigheit om gamle folk og alt dei slepp unna med. Det orkar eg ikkje. 


Ein ting er eg imidlertid skikkeleg misunneleg på. 

Kleda til gamle menn

Skikkeleg gamle menn kler seg bra.

Det er det same om det er kvardag, heilagdag, morgon eller kveld; gamle menn går i dobbelspent dress, skjorte og slips. 

Og sixpence. 

Det er som om dei hyller livet, for å sitere Ari Behn. 

Om dagens einaste gjeremål er å pante ei flaske Brigg, er det på med dress, skjorte, slips. Og sixpence. Ein tur på bingo? Hente avisa? Mate ender i parken? På med finstasen, ingen unntak. 

Det er klart eg ser fram til dette, jålete som eg er. Eg likar å kle meg opp. Og sixpence er favoritthatten min, etter flosshatt. 

Men det får eg sikkert aldri høve til å bruke. Når skulle det vere? Eg kan ikkje trylle.

Men av og til tvilar eg. 

No og då lurer eg på om glansen av det å bli gammal vil falme, slik alt falmar. 

Alt som eingong var stas, og berre unt dei få, vil til sjuande og sist bli allemannseige. Det viser seg igjen og igjen. Før var det til dømes berre fiffen som drakk sjampanje. I dag flyt den om bord i russebilar og på DDE-konsertar. Back stage. Altså, bak scena, det lukka rommet berre dei aller heldigaste fekk opphalde seg, men som i dag er overbefolka av norske Justin Bieber-fans. 

Og eg spør meg; vil det vere like kult å vere skikkeleg gammal når det endeleg er min tur?

Lite tyder på det. Min generasjon har nemleg spesialisert seg i å tillegge seg glamorøse vanar for så å frarøve dei all ære. Når min generasjon et kaviar og drikk sjampanje, er det straks harry å gjere det same. Fordi vi fortener det, og dessutan har vi råd til det. Og barna våre? Stakkars dei, kva skal dei gjere når dei skal unne seg litt ekstra? Eg veit ikkje, men dyrt blir det nok.

Det er fryktar mest er at når eg er skikkeleg gammal, er ideen om den kule gamlingen som kan seier og gjere det han vil, ferdig. Over. Ut. 

Når eg blir skikkeleg gammal, har vi 92-åringar som heiter Remi-André, Steffen og Mette-Marit, og som går rundt i basket-singlet, caps att fram og ropar Yo! til kvarandre. Kanskje går dei rundt og lagar v-teikn og w-teikn medan overarmane deira, som er eksponert grunna basket-singleten, vaiar med armbevegingane deira. 

Dei dissar ikkje, slik flesk gjer, dei vaiar. Skikkeleg gamle folk har hengehud på overarmane, veit du.

Og hengehud vaiar.­

Men ein ting er sikkert; får du blikkontakt med Remi-Andre, vil han utbryte:

— Eg er toognitti år, bitch.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar