fredag 30. august 2013

Post

Etter nokre dagar på ferie hos familien på vestlandet, var det godt å opne si eiga ytterdør og sette ned tunge koffertar. Akkurat langt nok inn i gangen til at døra går igjen. Sparke av seg sveitte sko, slå på lyset og puste gjennom nasa for å avsløre om noko har stått og laga lukt, bananar, gløymt søppel eller døde husdyr. 

Så sette seg ned i sofaen, lene hovudet tilbake og nyte roa. Å reise er slitsomt, det er så uendeleg godt å vere heime.



Noko ligg og ulmar. Noko uroar meg.

Posten. Eg har ikkje henta post.



Det lot seg ikkje gjere på veg opp trappa, til det hadde eg for mykje å bere. Det var godt å ha gyldig grunn til gå forbi postkassa. Neste gong ville eg ikkje ha det. Med mindre eg hadde gløymt nøklane, då er det lov å vente enda ei stund. Ein kan ikkje alltid ha nøklar på seg, det seier seg sjølv.



Eg hadde lagt merke til at postkassa var full. Om nokon med tynne fingrar absolutt ville, kunne dei ha fiska opp dei største konvoluttane som nesten taut ut sprekken.

Som eg grudde meg. Men kvifor?



Det har ikkje alltid vore slik. Å hente post var eingong det mest spennande eg visste. Då eg var liten, visste eg akkurat når på døgnet posten kom. Eg stod nokre meter unna og iakttok om postbudet la noko i vår postkasse. Tenk om han hadde med noko til meg? Eit brev, med handskrift. Og helst jenteskrift, med hjarte og LEV VEL i kors nede i hjørnet. Frå henne. Frimerker med stempel over. Hadde ho brukt fleire frimerker, kanskje? Var det ein så tung konvolutt? Kvifor? Hadde ho skreve eit langt brev over fleire A4-sider? På ei eller begge sider av papiret? Det var stor forskjell på det, tosidig var dobbelt så langt. Eller hadde ho berre lagt ved eit eller anna? Eit utklipp frå eit vekeblad eller ei avis? Ei kjedeleg Hårek-stripe? Eller Billy? Umuleg å vite. 

Som oftast kom det ikkje brev, og i alle fall ikkje tjukke, parfymeduftande konvoluttar med jenteskrift. Då var det berre å omstille seg, smøre seg med tolmod. For brevet kunne like gjerne kome neste dag. Kanskje hadde ho posta det seint på dag, eller bedt mor si kjøpe frimerker som ho i sin tur hadde gløymt. Det var ingen grunn til panikk. Inntil eit visst punkt. Gjekk det for lenge, vart sjansane mindre dag for dag, til dei endeleg var lik null. Då var kjeda brutt, og det var ingen vits å hente posten lenger. Det var berre vaksenpost igjen, og det vedgjekk ikkje meg.



Godt vaksen stod eg så framfor den bugnande postboksa med nøkkelen i handa. Nølande. Kva venta meg? Ei veke med oppsamla krav og påminningar om alt eg burde ha gjort for lenge sidan. 


Kan ikke se å ha mottatt.



Vi viser til samtale per telefon, takk for at De ønsker å støtte Luftambulansen.



Så opnar du luka, og det rasar ut reklame, katalogar, flygeblad og konvoluttar. Konvoluttar med maskinskrift. Du må bruke begge hendene for å få alt med deg inn i leiligheita, plukkar ut alt som ser viktig ut, opnar brev etter brev og til slutt ser du at du skuldar 269 kroner. Det var alt. Full postkasse, tom kjensle og dagar med liding for ein kvart tusing. 

Det er nok åra som lavtløna lagerarbeidar og student som har øydelagt meg. Den tida det minste uførutsette krav spolerte likviditeten. Ei kvartalsinnbetaling frå Lånekassen var lik personleg ruin, kravet var på storleik med nettoløna. Då var det tungt å opne post. Difor hatar eg å gå i minibanken, og. ”Ikke dekning på konto” slo mot deg når det var minst venta og mest krise. No har det ikkje hendt på årevis, likevel grøssar eg ved tanken.

”

Ta kontakt med din bank.



Eg saknar å vakne om morgonen og kjenne det kile i magen av tanken på å hente post.

Slik er det vel å bli vaksen. Det blir meir alvor. Eg føler meg ikkje vaksen, men posten min har modnast veldig. Og den har blitt veldig alvorleg.

Eg trur eg sjekkar Facebook ein gong til. 




  
 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar