torsdag 24. oktober 2013

Min ven, ironien


Eg har registrert at min kjære ven, ironien, er i hardt vêr for tida. Han dug visst ikkje lenger, folk er lei han.

No meiner tydelegvis enkelte at eg skal dumpe han, just like that. Ironien, som har heldt min humor, mi kommunikasjonsevne og mitt sosiale liv oppe i ein mannsalder, skal bytast ut med ei anna kommunikasjonsform. Kva form det skal vere, veit ikkje eg. Eg kan ikkje noko anna. Og eg har ikkje tenkt å lære meg noko anna, heller. Eg er og blir ein ironikar. Du kan ikkje lære ein gamal hund nye triks.



Du spør kanskje kvifor? Kva kan grunnen til mi staheit vere? 



Vel, eg har hatt stor suksess med min bruk av ironi. Vil eg påstå, i alle fall. Å kunne seie det du eigentleg meiner ved å seie det motsette, er ein så glitrande idé at oppfinnaren bør få si eiga statue. Til dømes ved damesjekking. Tenk å kunne seie til ei jente du likar at ho ikkje er noko særleg. Så le usikkert, og slik skjønar ho at du er ironisk og at det betyr at du synes ho er fantastisk. Vinn, vinn. Du slepp å måtte vise svakheit eller eksponere kjenslene dine, og ho får ei kjærleikserklæring.

Dersom ho skjønar ironi, vel og merke.



Gjer ho ikkje det, vil du mest sannsynleg bli avvist. Men kva gjer vel det, du sa trass alt at ho ikkje var noko særleg.

Ironi er og ein effektiv måte å formidle di eigentlege meining og samstundes vere morosam på andre si bekostning. Særleg dersom ein blir spurt eit dumt spørsmål, slik eg vart her ein laurdag:



— Skal du sjå Liverpool-kampen i dag? 



— Nei, eg tenkte eg heller skulle bli med deg og veninnene dine på shopping.



Dette er eit godt døme. Ikkje berre stadfestar eg at eg skal sjå kampen, eg får og gitt uttrykk for kor trasig eg synes det er å shoppe. Til sist klarer eg å latterleggjere den som stilte spørsmålet og hobbyen hennar.

Slik har eg levd livet mitt. Ironien har vore ein grunnstein i min kommunikasjon. Det er genialt. Og ufarleg, det kostar så mykje mindre enn å vere ekte og svak.

Nei, ikkje avskilt ironien. Reis heller den statuen av oppfinnaren. Eg er usikker på kvar denne statuen burde stå, og om det skulle vere ei byste eller heilfigur. Kanskje noko à la det John Arne Riise har ved ColorLine Stadion i Ålesund?

Fotballspelaren, som den heiter. Det er visst ikkje han, seiest det.

Sikkert.

Sjå der; ironi. Sikkert, altså. Du skjøna kanskje at eg ikkje meinte det.



tirsdag 15. oktober 2013

Toalettbesøk


Toalettbesøket blir viktigare og viktigare for meg. Det er den einaste staden du får fred og ro. Eg skjønar no kvifor folk heng eit hjarte på utsida av døra. Ja, enkelte går så langt som å skjere ut ei hjarteform i døra slik at det er hól tvers igjennom. Eg har sett det på ein utedo, blant anna. Farmora mi hadde forresten eit skilt i bronse av ein liten gut som tissa i ei potte plassert på golvet. Eg tenkte alltid på kor han måtte søle om han bomma. Det naturlege ville vere å plassere potta på ein stol, slik at lengda på strålen vart minimal.

Ein må tvinge fram ei forståing internt i familien for denne hyrdestunda. Du må sosialisere dei, det skjer nemlig ikkje av seg sjølv. Heime hjå oss er det ingen som stiller spørsmål ved at eg plukkar opp ei avis, fyller opp kaffekoppen og luntar i retning toalettet.

Då veit alle i husstanden at eg treng ei stund for meg sjølv, og dei unner meg den. Toalettet er fristaden min. Det kan storme rundt meg, hyling, skriking, krig eller terror, der inne er eg nøytral. Ingen krev noko av meg, ingen spør eller masar. Alle veit at eg er der, ingen bankar på eller tek i dørklinka. Gjeremål eg var halvvegs i, blir satt på vent. Tida står stille. Eg treng ikkje ein gong svare dersom nokon ropar på meg. Sit ein på do, er ein friteken vanleg folkeskikk.

Eg er klar over at ikkje alle har husstandar har opparbeidt seg denne forståinga.

Det gjeld ikkje minst hos ei familie eg besøkte her ein dag. Etter eit betre måltid i godt lag, kjende eg brått behovet for å tre til sides. Eg gjekk ned ei trapp og gjennom ein lang gang til eg såg ei dør der eit raudt hjarte i filt var hengt opp etter ein tapebit og litt tråd. Termostaten under lysbrytaren underbygde mistanken min om at dette var rett stad. Her, langt frå husstandens medlemer, kunne eg få fred.

Baderomet var nytt og delikat, med store, lyse fliser og ein lang benk med to vaskar. Varmen frå golvet gjorde godt mot føtene mine som hadde blitt kalde under middagen. Eg dempa lyset frå spottane i taket, kneppa opp buksa og sette meg ned. I det fjerne kunne eg høyre barna i familien hoppe og springe rundt i huset som gale, og mine tankar gjekk til foreldra som såg trøytte og til tider apatiske ut. Særskilt far. Dei kunne nok ikkje vente til ungane hadde lagt seg.

Eg innsåg brått at eg kosa meg meir på toalettet enn ute hos dei andre. Det var eit varmt, vakkert og behageleg rom, her kunne eg sitte i timevis om det ikkje var for enkelte sosiale kodeksar eg måtte etterleve.

Ei tid var det nok ikkje like behageleg å gå på toalettet. Under vikingtida, til dømes, eller endå tidlegare, då ein måtte springe til skogs eller sette seg i ei elv for å gjere sitt. Eg veit ikkje korleis dei løyste det, men vinterstid kunne det ikkje vere særleg lystbetont å måtte ut midt på natta. Site der i djupsnøen eller piskregnet, kaldt og trasig, og måtte holde ville dyr på avstand med eine handa og tørke seg med den andre. Det kan ikkje ha vore lett.

Det var nok difor skaparen hadde tilkjent oss eit visst fysisk behag assosiert med å tøme seg. Slik motiverte han dei som ikkje hadde lyst å gå ut i skogen midtvinters, eller sette seg i elva. Det fysiske velværet vart ei gulrot, på eit vis.

I dag er dette velværet overflødig. I alle fall for meg. Freden eg føler låst inne på eit do, er meir enn god nok belønning.

Brått vart eg rykt ut av mi eiga tankerekke. Eit kolossalt brak inntraff etterfylgt av hamring og skriking. Eg skvatt så eg heldt på ramle av setet.

— Kven er der inne? hylte ei gutestemme utanfor, medan døra nær vart reven av hengslene.

Eg gjorde som eg pla og var musestille. Hadde han ikkje lært seg å la folk vere i fred på do?

— Slepp meg iiiiiiiiiiiiinn! Mamma, det er nokon der, vræler han vidare.

Hamring, sparking og banking på døra.

— Vent litt, stotra eg, og innsåg at kosen var over. Her var det berre å runde av.

Ei ny stemme lydde utanfrå, det var mor i huset. Ho røska tak i dørhandtaket, og verka genuint overraska over at nokon hadde låst døra.

— Kven er der inne? ropte ho med unødvendig uro i stemma, som om eg var ein innbrotstjuv.

— Er det du, Audun? Er det lenge til du er ferdig? Kan Ola få kome inn?

Eg visste ikkje kva eg skulle svare på så dumme spørsmål, og den litt for lange stillheita utløyste nok eit angrep på døra. Bråket var ikkje til å halde ut. Men det stoppa ikkje der. Baderommet hadde nemleg enda ei dør som førte inn på soveromet til foreldra. Heldigvis hadde eg låst begge, for no hadde gutungen sprunge rundt og prøvde å kome seg inn bakvegen.

Eg var under angrep frå begge sider. Var det anna å vente far såg sliten ut?

— Eg skal inn! hylte han. Med ein gong! Pappaaaaa!!! Hjelp meg å opne døra!

Eg fullbyrda gjeremålet mitt medan eg tenkte på ein amerikansk skrekkfilm eg hadde sett. Ei ung kvinne flykta gjennom eit hus med ein gal drapsmann etter seg, og etter at ho låste seg inne på badet hadde drapsmannen sakte men sikkert slått inn døra.

Etter dobesøket takka eg for meg, og gjekk. Vel heime, merka eg at eiga dodør var låst.

— Eg er heime, ropte eg.

Ingen svara.

Alt var som det skulle.


mandag 14. oktober 2013

Dødsmoro

Vår Frelsers gravlund er min favorittstad i Oslo. Her finn eg alltid morsomme motiv.

Han her har fått pelsbekledning av nysnøen.


Det er relativt sjeldan at dødsårsaka er oppgitt på gravsteinen.
Nils og Liisa leid same sjebne med ni års mellomrom. Bummer.
 


Skalla? Døden veit råd.

mandag 7. oktober 2013

Tap, tap, tap



Laurdag tok eg meg ein tur på fotballpub. Liverpool, favorittlaget, spela kamp, og eg ville sjå kampen i lag med andre øldrikkande, partiske og patetiske mannfolk med lav impulskontroll.

Det er godt å få vere primitive saman.

Desse samlingane rundt storskjermar er ei studie i seg sjølv. Folk går av hengslene og spelar ut heile sitt kjensleregister, iført fotballdrakt, og ølvom. Dess lenger ut i kampen det er, dess kraftigare er utbrota.

Roping, skriking, banning og jubel. Rett som det er singlar det i glas, og rett som det er var det intensjonen til han som nettopp heldt glaset i handa.

Det er ikkje ein arena for den uinnvigde. 

Difor la eg merke til ei lita, spe jente med langt lyst hår som av fleire grunnar såg svært malplassert ut, der ho sat mellom 10-12 småfulle og aggressive menn.

Ho hadde blitt med kjærasten sin på fotballpub. Han var iført Liverpool-drakt, men song You'll Never Walk Alone, hymnen som blir sungen før og etter kamp, med anstrengt mine. Han heldt tilbake. Kompisane hans like så. Her var det openbart dårleg stemning.

Ho hata verkeleg å vere der, det var tydeleg. Kjærasten hennar hata at ho var der. Kompisane hans hata det. Det var tap, tap og tap. 

Intensjonen var sikkert god. Han hadde nok følt at han burde invitere henne med, og ho takka ja og tenkte at han var kjempeskjønn som spurte henne. Men, han hadde ikkje turt å seie det til kompisane før  ho berre stod der blant dei, fem minutt før avspark.

Så sat ho der og kviskra sine middagsplanar i øyret hans, medan Liverpool hadde straffespark. Ho skreiv tekstmeldingar når dei scora. Han hadde lyst å kaste halvliterglas på skjermen, og kompisane hans hadde lyst å snakke om damebryst i pausen.

Men dei avstod. Den spede, blonde jenta temma eit lite dusin mannfolk med sitt blotte nærvær. 

Dei syntes nok ho tok nok You'll Never Walk Alone for bokstavleg.

I dag er det mandag, skal tru om dei framleis er i lag?

fredag 4. oktober 2013

Hår på tissen


Eg har veldig mange gode minner frå barndomen, sikkert fordi eg hadde det veldig bra. Trygt og godt, uendeleg med muligheiter, aldri høve til å kjede seg. Eg glorifiserer den gjerne litt, men kven gjer ikkje det? Det er det fine ein hugsar best.



I overgangen til tenåra tok fokuset mitt ei vending. Ei vending nedover. Nedover mot midten, om du skjønar. 



Burde ikkje eg ha vore i puberteten, no?



1985. Gymmen var over, læraren kommanderte til seg volleyballen og plasserte den under arma. Volleyball var ikkje trening, i mi bok. Eg hadde stått stille heile timen, med unnatak for roteringa som lar deg få serven av og til. Eg hadde ikkje lyst å dusje, eg fanst ikkje sveitt. Det skulle ikkje læraren ha noko av:

— Alle skal dusje, uansett! ropte han.


Motvillig gjekk eg inn i garderoben, kledde sakte av meg medan eg i sidesynet observerte klassekameratane som sjølvsikre gjekk rundt i rommet splitter nakne. Sjølv om vi berre var 14 år, såg enkelte ut som fullvaksne mannfolk, med hår både her og der, stemmeskiftet i full bløming og testosteron som rann over sine bredder.



Ein av dei, la oss kalle han Ola, hadde begynt allereie i femte klasse. Då var han 11 år. Fy flate, så urettferdig. Sidan gjekk det slag i slag. Det grodde og det vaks, og var han borte frå skulen eit par dagar, var han nesten ikkje til å kjenne igjen av hår og skjegg når han kom tilbake. Han hadde hår på brystkassa før nokon av oss andre kunne vise til den minste tust.

No gjekk han roleg, hårete og naken rundt i garderoben. Så rulla han handduken sin til ei pølse som han brukte som piske på spinkle guterumper som pilte fram og tilbake i forsøk på å sleppe unna. Han hadde kanskje kroppen til ein 25-åring, men han hadde hjernen til ein sadistisk niåring.

Stoda var nemleg ei heilt anna hos meg. Her var det ikkje mange aldringsteikna å spore. Eg såg framleis ut som om eg nettopp hadde blitt vaska og stelt av jordmora. 

Eg vrengte av meg t-skjorte, shorts, sko og strømper. No var det berre undiken igjen. Uff, dette ville gjere vondt. Eg rota i plastposen som assisterte for gymbagen eg ikkje eigde, og leitte fram handkledet. Så la eg det tilforlateleg over låra medan eg lirka av meg underbuksa. Eg kasta eit blikk ned; nei. Null hår. Ikkje eitt einaste eit.

Eg likna ein krabbe der eg humpa sidelengs med baken vendt mot dei andre, over golvet og inn i dusjen. Der hengte eg frå meg handkledet og fann ein ledig dusj.

Så stod vi der på rekke og rad, på kvart vårt utviklingsstadium. Det var i alle fall ein ting som var heilt sikkert, eg og ein til — la oss kalle han Lars —var desidert sist ute. Han var like tynn og liten som meg. Og hårlaus. Der han stod saman med Ola, minte dei om far og son.

Vel heime seinare den ettermiddagen, låste eg baddøra og drog ned buksa på nytt. Eg måtte finne ut om eg hadde den naudsynte progresjonen, dette tok nemleg altfor lang tid — tid eg ikkje hadde. 



Eg treng nok ikkje utdjupe intensiteten i gleda eg følte då eg fekk auge på det som minte om kjønnshår. Dei var jammen ikkje lette å få auge på. Lysstyrke, vinkel på lyset og sjølvsagt distansen frå auge til hår var avgjerande for å kunne sjå dei. Flytta eg meg i forhold til lyskjelda, forsvann dei som dug for sola.



Dette var ein stor seier, eit betydeleg steg i rett retning. Eg jubla i det stille, låste opp døra og var ein blid og medgjerleg son og bror resten av den dagen.



Sommarferien kom, og eg brukte dei to månadane godt. Innan skulen tok til att i august, hadde eg for alvor entra puberteten. Ikkje berre hadde eg vakse i høgda, stemma hadde blitt grovare, og. Kanskje mest gledeleg var den spede Hercule Poirot-mustasjen eg hadde fått der nede. Eg gledde meg stort til å triumferande entre fellesdusjen etter gym — splitter naken. Stakkars Lars som måtte stå der att som den einaste kjønnsumodne.


Det var skuffande respons i dusjen etter haustens fyrste gymtime. Det var lite som hadde endra seg utover at Ola var endå høgre og enda meir hårete. Ingen kommenterte mi rivande utvikling, men det var kanskje like greitt, aller helst ville eg ikkje ha fokus på det i det heile.



Men kvar var Lars? I det minste ville eg oppleve å stå ved sidan av han og vise omverda kven som var sist ute, at det ikkje var eg.

Brått kom han småspringane inn med handklede rundt livet, han var seint ute og måtte skunde seg om han skulle rekke neste time. 



Synet som møtte meg kan berre omtalast som skuffande. Eg kjende håra i nakken reise seg — dei der nede heldt seg i ro, som vanleg. Ein heil sommarferie med tørrtrening, lysinnstillingar, posisjonering og sjølvbilde-boosting gjekk opp i røyk. Eller damp, sidan vi stod i ein fellesdusj. Lars hadde kome seint men godt. Hårmessig, altså. Han hadde nesten teke att Ola. Der eg likna ein belgisk detektiv (Poirot var belgisk, ikkje fransk), likna han på Karl Marx. Han stilte seg ved mi side, sjølvsagt, lente seg tilbake og lot vatnet renne nedover kroppen. 

Dusken hans der nede var så tjukk, at det tok eit minutt før den var gjennomvåt.



Eg måtte tilbake til teiknebrettet.



30 år seinare møtte eg Ola på samyrkjelaget. Han var nær ved å døy av alderdom.


I alle fall såg han eldre ut enn meg.


Google

























På ein benk i ein park låg dette heimlause leksikonet. Det stod dårleg til, det var lett å sjå. Eg ville sjekke om det var noko eg kunne gjere.

— Går det bra med deg?

— Dra til helvete!

— Unnskyld? Kva er ditt problem?

— Du brukar Google, gjer du ikkje?

—Sjølvsagt.

—Dra til helvete.

torsdag 3. oktober 2013

All the single ladies


Er du kvinne, men saknar ein å dele livet med? Ein du kan ligge i den meir eller mindre sveitte armkroken til eller snuble deg gjennom skog og mark med? Lengtar du etter kjærteikn og  ein som ligg bak deg og alltid vil ha sex?

Vel, du har deg sjølv å takke for di ulukke. Med litt kløkt og smartness kunne du lett ha unngått denne traurige sivilstatusen, akkurat no kunne du ha sete i ein SUV på veg til haustferie på Geilo. Men det gjer du ikkje. For du er singel. Og einsam.

Fortvil ikkje, det finns håp. Sjølv for deg som ikkje har lukkast på slagmarkene. Løysinga er nemleg enklare enn ein skulle tru.

For å vinne ein mann, må du vite kva mannen ynskjer. Menn likar så mangt, men det finnast berre ein fellesnemnar. Eit verkemiddel som alle menn fell for, som alle kvinner tidlegare nytta, men av ein eller annan grunn slutta med.

Jane Helen, sjampo og balsam.

Desse to flaskene med hårprodukt som ein gong fylte klasserom, diskotek og tensingkor-øvingslokaler med si duft. Så rik og feminin. Ingen menn kunne motstå Jane Helen. Det var difor eldre menn prøvde seg på yngre damer før i tida. Eg hugsar godt synet av Jane Helen-duftande småjenter pile nedover gata med vaksne karar jagande etter. Med nasa i veret. Dei sprang etter lukta.

Sjølv var eg ein stor tilhengar av Jane Helen. Eg hugsar godt tida vi haika frå Hareid til Ulsteinvik for å gå på Hødd-disco på samfunnshuset. Etter å bana meg veg gjennom testosteronosande tenåringsgutar, byrja nasa mi å jobbe. Tåfis, sprit, sveitte og deodorant vart effektivt skilt ut, og til slutt kunne eg sirkle inn nærmaste Jane Helen-brukar. Ho kunne sjå ut som eit takras nokon hadde skufla opp på taket igjen, for så å rase ned att ein gong til. Det spelte inga rolle. Ho skulle eg ha.

Eg veit ikkje kva som hende med Jane Helen, ein dag var den ikkje der lenger. Butikkhyllene inneheldt brått andre produkt som lukta salmiakk i forhold. Kanskje var det Timotei-tilhengarar som lobbyerte og fekk hovudkonkurrenten skvisa ut? Ingen likte Timotei, grønsåpe både vaska og lukta betre. Dessutan var det ingen som hadde så langt, blondt hår eller sette seg i ei blomstereng med kvite klede. Alle visste at det førte til grønskeflekkar ein ikkje fekk av. Kanskje berre med Timotei?

Men dei vann til slutt.

Jane Helen tapte. Og med henne, kvinnene.

tirsdag 1. oktober 2013

Haust

Høg trivsel, lav sol og varme fargar. Slikt blir det byvandring av.